Dag 4:
Gikk masse rundt og kjedet meg. Satt alene på hotellrommet og drakk og hørte på trist musikk på kvelden.

Dag 5:
I dag leide jeg 4×4 offroad-bil og pakket muskedunderen for å jakte huldufólk. Teite reiseguider vil ha deg til å tro huldufólk er Islands svar på Norges troll. Det er en sannhet med modifications yo. I motsetning til i Norge, hvor alle normale mennesker vet at troll ble utryddet allerede på 1800-tallet, er troen på huldufólk i dag fantastisk utbredt på Island. En undersøkelse gjort av Dagblaðið Vísir i 1998 avslørte at 54.4% av islendere tror på huldufólk (ref: timarit.is). Som du sikkert vet er den norske filmen Trolljegeren jug og oppspinn, eller fiksjon om du vil. Dette er derimot en legit islandsk dokumentar om huldufólk; huldufolk102.com, komplett med intervjuer av øyevitner og eksperter på alver og omegn. Jeg gidder ikke å se den så jeg kan ikke si noe om kvaliteten eller troverdigheten på materialet de har samlet sammen. I 1982 dro 150 islandske demonstranter til NATO-basen i Keflavik fordi de mente AWACs overvåkingsfly var en fare for huldufólket (ref: nytimes.com). Huldufólk levde også på Færøyene frem til 50tallet da elektrisitet kom til øya (ref: latimes.com). De liker ikke elektrisitet så de fant det like greit å pakke sakene og reise til Island, hvor elektrisitet først kom på slutten av 90tallet. Ei skrulle, som åpenbart er småsnål uansett om hun snakker sant eller ikke, mener hun gjentatte ganger har blitt besøkt av huldumender som har sexet henne til ekstase langt forbi hennes villeste fantasier. Eller nøyaktig som hennes villeste fantasier tenker jeg vi sier (ref: grapevine.is). I tillegg har flere bygningsprosjekter blitt satt på vent fordi man må finne ut om det bor huldufólk på området først. Ærlig sak det. I Norge tror noen av oss tross alt fortsatt på engler og zombiesnekkere. Faktisk 79,2% av befolkningen (ref: kirken.no). Så tørk av deg det teite smilet før jeg river det av deg. Hehe, neida.

“Ja okei greit. Men hva i helvete er en huldu?” spør du sikkert. Jeg kan ikke høre deg siden blogginnlegget ikke er direktesendt, men siden jeg regnet med du kom til å spørre har jeg funnet frem litt info. Huldufólk er en slags alveart som bor inni steiner (ref: nytimes.com). De liker å kle seg i grønt og hater både elektrisitet, kors og kristenmanns blod (ref: dur.ac.uk & latimes.com). Det blir veldig mange referanser nå, men det er for å påpeke at dette ikke er tull og tøys. Huldufólket er virkelig og mine planer for dagen var å fange en huldu for å vise den frem i vitenskapsklubben hjemme i Norge. I tillegg til 4×4 offroad-bil leide jeg inn fire av de grimmeste islenderne jeg fant i den grimmeste baren nede på kaia. Sammen kjørte vi ut i landskapet, for å fange oss en huldu. Lite visste vi hva som ventet oss.

I ettertid har jeg anslått vi hadde kommet omtrent halvveis over Vatnajökull da bilen brøt sammen og vi måtte fortsette til fots. Maten tok slutt raskere enn vi hadde antatt og jeg merket at dette slet på resten av mannskapet. Etter ti minutters lett gange fra bilen oppdaget jeg at de andre hadde begynt å snakke med hverandre på islandsk samtidig som de så surt bort på meg. Jón Þór Birgisson, han største av de fire, kom bort til meg og gikk ved min side et stykke. Han forklarte at de andre kom til å dra tilbake og at de tok med seg nisten. At jeg like gjerne kunne gi opp, men at han ville følge meg videre hvis det var det jeg ønsket. Jeg hadde betalt ham. Han skylte meg tjenesten. Jeg snudde meg mot de andre og sa de kunne pelle seg hjem igjen, men at de kunne glemme å ta med seg maten. Det ble håndgemmeng. De vant.

Jeg og Jón Þór Birgisson gikk videre over breen. Alene. Sultne. Forlatt. En halvtime senere klarte jeg ikke mer. Jeg drepte ham. For å spise ham. Han er død. Bare så jeg kunne bli mett. Jeg hadde ikke spist på tre timer. Det var ham eller meg. I den situasjonen gjør man hva som helst for å overleve. Jeg angrer ikke på noe. Jeg fortsatte videre. Jeg kjempet meg igjennom snøen. Det er det jeg har gjort i dag. Jeg fant aldri huldufólket, men jeg vet de var der. I skyggene. De lo av meg. En dag kommer jeg tilbake. For hevn.

Her er noen bilder:

Typisk hulduhus.

Typisk herrehuldu.

Typisk huldujente.

Dag 3.
“þú trengi ekki talar engulsk, ég skilna norsku.” Flott og fint, men du kan godt fortsette å snakke engelsk selvom. I dag har jeg ikke gjort så mye. Jeg har spist litt mer snål mat og drukket litt mer av Islandske drikker. I går spiste jeg råtten hai. I dag har jeg spist noe jeg fortsatt ikke har funnet ut hva var. Det var iallefall ikke noe godt og hadde en veldig rar konsistens. Þorramatur er en samlebetegnelse på en rekke matvarer Islenderne velger å kalle nasjonale kulturskatter. Þorramatur kan for eksempel være råtten hai, menneskelig avføring, svidde sauehoder, huldufólk, leverpølse, hjortetestikler eller Joseph Fritzl. Jeg har fortsatt til gode å se noen av de innfødte spise Þorramatur.

Ellers kan Island by på godt og vondt fra bryggeriet Ölgerðin Egill Skallagrímsson. Blant annet Egils Appelsin som gjør underverker for hårvekst og som ofte brukes som shampoo. Man kan i tillegg drikke det, men det frarådes. Blandet med Egils Malt Ekstrakt får man Egils Malt & Appelsin som kan kjøpes ferdigblandet. I gamle dager ble Egils Malt Ekstrakt brukt for å forgifte huldufólk, og det sies at det fortsatt er den mest effektive måten å renske landområder for huldu oppe i nord. Man får også kjøpt Egils Orka Energy Drink, som blir lagd ved å blande drageblod, bensin, pingvinsvette, fyrverkeri, isbjørnurin og melk. Sist men ikke minst; sagnomsuste Egils Brennivín aka Svartadaudir. De fleste reiseguidene vil ha deg til å tro den er snarlik vår akevitt, men smaken minner mer om maursyre og bivirkningene ligner autolog stamcelletransplantasjon, som også er grunnen til at Svartadaudir i lang tid ble brukt som kreftmedisin på Island.

Ellers har ikke Island så mye å by på av egenproduserte kuriositeter. Det eneste de eksporterer er Björk, som består av 65% av Islands økonomi. Sånn rent økonomisk ellers velger jeg å henvise til Mr Björgólfsson, en av de tidligere eierne av Icesave og Landsbanki:

“When you lose capital in this way, a lot of money goes to money-heaven. (…) It’s a common misunderstanding to ask: where did the money go?”

http://www.telegraph.co.uk/finance/newsbysector/banksandfinance/7393743/I-am-not-a-criminal-insists-billionaire-behind-Icesave.html

Her er noen bilder:

Captain’s Log, Stardate: Dag 2.
Jeg har spist råtten hai siden det visstnok skal være en slags nasjonalrett. Det smakte råtten hai. Tenk deg smaken av råtten hai. Slik smaker det. Etter å ha tenkt litt på saken føler jeg meg rimelig sikker på at de bare later som om det er en delikatesse for å lure dumme turister til å spise det. Omtrent som med lutefesk hjemme i Norge, bare at der har nordmenn blitt lurt også. Ellers har jeg ruslet rundt og sett på butikker og bygninger i hele dag. Har tatt bilder også. Alle guttene ser dritsure og livsfarlige ut og alle jentene er supersøte og ser kjempeglade ut. Det foregår åpenbart en slags depresjonstid på Island. Som den obervante leser allerede vet skrev jeg i går at de fleste bygningene var veldig stygge i Reykjavik. Det synes jeg fortsatt de er, men jeg ser mer sammenhengen med alt. Hvordan alt er som puslespillbiter som plutselig passer perfekt sammen. Hvorfor husene er så stygge. Hvorfor Sigur Rós og Björk lager så trist musikk. Hvorfor de spiser råtten hai. Hvorfor the Blue Lagoon, et utendørsbasseng utenfor et kraftverk, er landets største nasjonalskatt. Hvorfor de lager et penismuseum og brennevin som heter Brennivin. Hvorfor de fortsatt bor her etter at hele landet har gått konkurs og hvorfor de reklamerer med at de har vulkaner etter at Eyjafjallajökull presset ‘askefast’ inn i ordboka. Hvorfor den eldre generasjonen fortsatt tror på huldufólk og den yngre generasjonen kompenserer ved å sette internasjonal standard for hvor drøyt man kan dra hipsterkulturen. Island fører en så gjennomført dyster og iskald stil at det ender opp med å bli noe vakkert. Vakkert, rart, dystert, kaldt og jævlig. Men vakkert. Omtrent som et gjennomført selvmordsbrev skrevet med poetisk kunstnerisk perfeksjonisme. Island er en av Guds prototyper. En øy som aldri ble vurdert for masseproduksjon. Et samfunn som aldri var ment å sette standarden. Verdens største practical joke, og det er det som gjør Island til et verdig reisemål.
Her er noen bilder:

Typisk Islandsk kunst.

Ryktet skal ha det til at noen prøvde å rømme fra sone 31 igår. De skjøt ham. De skjøt ham i hodet.

Imorgen skal jeg kjøpe banjo på instrumentbutikken.

Typisk hipsterhus med ubeskjeden bruk av det gylne snitt. Fysj.

Jeg tok masse bilder av hus. Aner ikke hvorfor. Det var liksom ikke så mye å ta bilde av. Gidder ikke å skrive mer tekst. Skal drikke meg full. Farvel bloggen.

Det jeg har sett av Reykjavik så langt minner på sett og vis om Øst-Europa, bare med mye styggere arkitektur. Etter en omfattende brann i 1915 ble bruk av tømmer praktisk talt bannlyst og omtrent alle nye bygninger ble bygd med betong. Under funksjonalismens tid var utpreget pynt på fasaden meget umoderne, noe som gjør at fasaden nå til dags i hovedsak består av falmet og krakkelert maling og sprekker i muren. Joda, her og der og gjerne plassert mitt oppi det styggeste dukker det opp en og annen bygning som skiller seg ut positivt også på internasjonalt nivå. Her er noen bilder av Hallgrímskirkja:

Nei uff bomma, vent da, la meg prøve igjen..

Åhh.. Det der er forresten Leiv Eiriksson, eller Leifr som de kaller ham her på Island. Han oppdaget USA før både Columbus og indianerne.

Der. Sånn ser den ut. Jeg har ikke særlig bra objektiv så jeg fikk rett og slett ikke tatt bilde av hele kirka på en gang, men her er noen bilder jeg fant på internett:

Men nok om det, hvem i helvete bryr seg om arkitektur? Mitt første møte med Island startet friskt og fint da jeg landet på Keflavik International hvor jeg handlet Brennivin og godteri. På vei ut av flyplassen ble jeg stoppet i tollen av en trivelig type som var så snarlik Pekka-Eric Auvinen at jeg regner med det var broren. Det utspilte seg slik:

Toller: What are you doing in Iceland?
Meg: Nothing.

Toller: Why did you come here?
Meg: Eh, I don’t know. Hmm, well I’ve never been here before. I guess that’s why.
Toller: What are you going to do while you’re here?
Meg: I really have no idea. I was planning on whale safari, but I just found out it’s off season.

Toller: Do you know anyone in Iceland?
Meg: No.
Toller: Are you traveling alone?
Meg: Yes.

Toller: Are you on drugs now?
Meg: Øh, no.
Toller: Have you ever been on drugs?
Meg: Haha. Uh.. well, yes.

Toller: Can you come with me please?

Han sjekket kofferten og sekken tre ganger før han noe motvillig lot meg gå. Da han var på sin tredje tur igjennom alle tingene mine var jeg helt sikker på at det kom til å ende med cavity search. Heldigvis gjorde det ikke det og jeg kunne spasere ut av flyplassen som en fri mann atter en gang. Bussturen fra Keflavik til Reykjavik ble mitt første møte med Islandsk natur. Forstå meg rett, jeg trives godt i åpne landskap, men islandsk natur kan best beskrives som masse stein og litt snø. Man kunne såvidt skimte en dampsky i horisonten som bussjåføren hevdet var the Blue Lagoon. Ikke for å være partisk eller noe, men Dovre vinner tvert over Island når det kommer til masse stein og litt snø. Riktignok uten varme kilder og sånt dritt, men alle vet at varme kilder er for gamlinger. Så ja, området mellom Keflavik og Reykjavik er det så langt kjedeligste åpne landskapet jeg noensinne har kjørt igjennom. Jeg har også kjørt buss i Sinai-ørkenen. For å sie sånn.

Man kan ta heis opp til toppen av den der kirka hvor det efter sigende skal være dritbra utsikt. Det skal jeg imorgen. Hurra heia. Wooh.

Ikveld skal jeg bare spise godteri og drikke Brennivin.

Hotellrommet er veldig fint med malerigreier på veggene.